BPA-koalisjonen

DETTE STEMMER
– OG DETTE STEMMER IKKE OM BPA

Egen BPA-lov? Ut av helselovverket? Skal ikke kommunene få bestemme selv hva som er de beste tjenestene for innbyggerne? Her får du de vanligste påstandene mot at BPA må ut av kommunene og helselovverket, opp til staten og i egen BPA-lov, og hva som faktisk stemmer.

Funksjonshemmedes organisasjoner har lenge snakket om at BPA må ut av helselovverket og opp til staten for å bli et reelt likestillingsverktøy, slik ordningen var tenkt da funksjonshemmede selv skapte den. Men hva betyr det egentlig i praksis for samfunnet, økonomien og forvaltningen?

Å finne et virkemiddel som er så treffsikkert som BPA er, er ikke vanlig.
Ingeborg Rasmussen

Ingeborg Rasmussen

Samfunnsøkonom og partner, Vista Analyse

Nå er det viktigere enn noen gang å få fakta på bordet om BPA. Her får du en faktasjekk av de vanligste påstandene og argumentene om ordningen.

Kostnader

Du har sikkert hørt det før, du også: At BPA er dyrere enn tradisjonelle tjenester, og en luksustjeneste for få og privilegerte. Men å ha de samme mulighetene og rettighetene som alle andre, er ikke luksus. En rettighet er ikke det samme som et privilegium. BPA er også rimeligere enn tradisjonelle tjenester. Faktisk sparer samfunnet 2,1 milliarder kroner i året på å gi BPA i stedet for andre tjenester. Påstandene er altså feil.

Artikkel 5 i CRPD, FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, slår fast at vi skal ha full kontroll over vårt eget liv. Likevel tviholder mange kommuner på at BPA er dyrere enn tradisjonelle tjenester som hjemmetjeneste, ordninger som i stedet kan gjøre det vanskelig å leve aktive og likestilte liv i samfunnet. Da BPA ble en lovfestet rettighet i 2014, ble det fastslått at de som ikke har rett på ordningen, men likevel kan ha nytte av den, også bør kunne få BPA.

Slik henger det sammen:

Vi møter ofte påstanden fra ordførere og kommunedirektører om at BPA er for dyrt. Sannheten er at BPA sparer kommunene penger, gir oss styring over eget liv og skaper store gevinster for samfunnet. Tove Linnea Brandvik, Forbundsleder, Norges Handikapforbund
Kostnader
Påstand Fakta
BPA og å utvide ordningen vil gi store merkostnader for samfunnet. Sant eller usant? Usant. Assistanse i form av BPA og Funksjonsassistanse er rimelig sammenlignet med andre tjenester. Det er det ikke uenighet om. BPA tilsvarer 60-80 prosent av kostnadene for andre tjenester. BPA rimelig fordi arbeidslederen leder assistentene sine, fordi det ikke trengs formell kompetanse for å være assistent, og fordi kostnadene utelukkende er knyttet til arbeidet som blir gjort. Dette er dokumentert mange ganger, blant annet i NOU 2021:11, og nå av Vista Analyse.
Vi vet ikke hva likestilling og selvbestemmelse vil koste for den enkelte og for samfunnet. Sant eller usant? Usant. Samtlige av partiene på Stortinget ønsker at BPA blir et reelt likestillingsverktøy. I prosjektet «Lønnsom likestilling» viser vi hva det faktisk vil koste. Analysen fra Vista Analyse viser at det å la folk leve livet på egne premisser, med BPA, er kostnadseffektivt.
Dersom rammene for BPA-ordningen blir utvidet, vil funksjonshemmede komme til å bruke BPA til tjenester de egentlig ikke trenger og bør betale for, slik som alle andre. Sant eller usant? Usant. BPA skal vere et likestillingsverktøy og er en måte å sikre selvsagte menneskerettigheter på. Det innebærer en definisjon og rammer for hva ordningen skal brukes til. Ingen ber om tjenester, i dette tilfellet assistanse, de ikke trenger. Assistanse er helt avgjørende for å leve selvstendige, likestilte liv.
Bofelleskap eller annen samlokalisering av funksjonshemmede for å spare penger, er mer bærekraftig enn BPA. Sant eller usant? Usant. Å samlokalisere funksjonshemmede uten at vi har valgt det selv, bryter med selvbestemmelsesretten som er sentral i artikkel 19 i CRPD. Artikkelen skal sikre at funksjonshemmede som andre, får avgjøre selv hvor vi vil bo og hvem vi skal bo sammen med. Mange bofellesskap bryter med denne retten. Innbyggere som ikke får ta egne valg, vil heller ikke kunne delta i samfunnet på lik linje med andre. Vår analyse viser at ikke bare er det billigere også for funksjonshemmede med vedtak på over 100 timer og medarbeidsleder i ordningen, enn å leve på institusjon. BPA til flere reduserer også bruken av tvang og makt.

BPA eller helsetjenester?

Mange ser på oss funksjonshemmede som mottagere av tjenester eller pasienter. I Independent Living-bevegelsen kalles denne måten å se funksjonshemming og funksjonshemmede på, for den medisinske modellen. Ifølge den medisinske modellen handler funksjonshemming om medisinske avvik hos enkeltmennesket, og man vil derfor tenke at vi funksjonshemmede primært trenger helsetjenester. Etter dette synet vil BPA også defineres som en helsetjeneste. Det er feil.

BPA handler om likestilling, og funksjonshemming handler om diskriminering og menneskerettigheter. Vi blir hemmet av et samfunn fullt av barrierer, og BPA hjelper oss å bryte ned barrierene.  Når det er sagt, har vi selvsagt rett på helsetjenester når vi trenger det, slik som alle andre.

Slik henger det sammen:

Kostnader
Påstand Fakta
Mange funksjonshemmede trenger helse- og omsorgstjenester. Derfor bør man se BPA i sammenheng med disse helse- og omsorgstjenestene. Sant eller usant? Usant. BPA ble skapt som et likestillingsverktøy, av og for funksjonshemmede. Uansett om vi har BPA eller ikke, har funksjonshemmede rett på nødvendige og forsvarlige helsetjenester på samme måte som andre.
Det enkleste er å koble BPA til andre helsetjenester som innbyggeren trenger. Sant eller usant? Usant. BPA er et likestillingsverktøy som skal sikre menneskerettighetene våre, etter CRPD. Hvis vi trenger helsetjenester vil vi be om det, og vi vil ha krav på nødvendige og forsvarlige tjenester.
Det vil bli for usikkert for foreldre med barn som trenger både assistanse og helsetjenester dersom assistansen til barnet ikke samordnes med helsetjenestene. Sant eller usant? Usant. Alle, voksne som barn, har lik rett på nødvendige og forsvarlige helsetjenester. Å hente BPA-ordningen ut av helselovverket og sikre den i egen lov som det likestillingsverktøyet vi har krav på, vil styrke ordningen.

Brudd med forvaltningsprinsipp

Mange kommuner definerer BPA som en måte å organisere tradisjonelle tjenester som hjemmetjeneste og støttekontakt på. Det er ikke korrekt.

BPA er ikke en måte å organisere på, det er en egen ordning som er kvalitativt ulik tradisjonelle tjenester. Med BPA snur vi maktstrukturene på hodet og styrer hverdagen vår selv. BPA skal derfor følge oss der vi er. Men kommunene har ansvaret for et svært begrenset område, sammenlignet med det BPA skal kunne omfatte. Derfor kan ikke BPA begrenses til kommunebudsjettet. Men dette er mange kommuner uenige i.

Her er de vanligste motargumentene:

Kostnader
Påstand Fakta
Kommunene forvalter i dag tjenester innbyggerne har rett på innenfor utdanning, velferd og helse. Derfor skal kommunene også forvalte BPA. Sant eller usant? Usant. BPA skal være en likestillingsordning som alle har rett på uavhengig av hvor vi bor, jobber eller går på skole. Dette bryter med det kommunale prinsippet om nærhet og opphold som skal sikre innbyggeren tjenester i egen kommune. BPA skal gjøre det mulig å bruke assistanse og tilrettelegging der vi trenger det, til det vi trenger, slik det passer med livet vi ønsker å leve. Da kan ikke ordningen begrenses til kommunen vi er folkeregistrert i og slik låse oss fra å ta utdanning og arbeid andre steder.
Dersom kommunene ikke får sette økonomiske rammer for velferdstjenester til innbyggerne, vil ressursbruken øke ukontrollert. Sant eller usant? Usant. I dag er BPA på klagetoppen hos statsforvalterne fordi mange ikke får assistansen vi trenger av kommunene. I BPA-ordningen vi har rett på, vil staten sette rammene som definerer hvem som kan få BPA. NAV forvalter ordninger som Funksjonsassistanse og hjelpemidler for funksjonshemmede innbyggere i hele Noreg, på en forutsigbar og kontrollert måte.
Kommunene forstår behovene til innbyggerne best fordi de er nærest innbyggerne. Sant eller usant? Usant. Den årlige Uloba-rapporten Tilstandskartleggingen dokumenterer at kommunene bryter med forutsetningene som gjelder for BPA-ordningen. Få funksjonshemmede opplever at kommunene forstår hvorfor vi trenger at BPA får være en ordning som skal gi oss likestilling. Saksbehandlerne skal forstå behovene våre, men kunnskapen mellom saksbehandlere i 356 kommuner, varierer sterkt. I stedet for å gi BPA, binder mange kommuner opp sårt trengte helseressursar i tradisjonelle tjenester i stedet, ifølge vår analyse. Muligheten alle innbyggere skal ha til å leve frie, likestilte liv blir derfor svært uforutsigbart og uforsvarlig håndtert. Manglende vedtak om BPA og manglende ressurser fra kommunene til BPA, er et av de mest omtalte temaene i lokale, regionale og nasjonale medier.

Svekkes kommunene av å oppfylle rettigheter?

BPA er en rettighet du har krav på, ikke et velferdsgode. Stortinget har avgjort at mange funksjonshemmede har rett på BPA, og det betyr at rettigheten skal oppfylles. Men i dag får det kommunale selvstyret ofte høyere prioritet enn våre menneskerettigheter. Sånn skal det ikke være.

Vet kommunen best hva vi funksjonshemmede innbyggere trenger? Tallene våre sier nei.

Her får du vite hvorfor:

Kostnader
Påstand Fakta
De folkevalgte i kommunene bør få bestemme selv hvor mange ressurser kommunen skal bruke på oppgavene de er satt til å forvalte. Sant eller usant? Usant. Rettighetene til innbyggerne, som retten til utdanning, velferd, helse og likestilling, er selvsagt viktigere enn hensynet til kommunene. BPA er en liten del av det kommunene skal forvalte innenfor rettighetene vi alle har. Andelen funksjonshemmede som har BPA i dag, tilsvarer 0,16 prosent av folket.
De folkevalgte i kommunene forstår best hva som er den beste måten å utvikle tjenester til innbyggerne på. Sant eller usant? Usant. BPA er en ordning som er basert på likestilling og rettighetene våre uansett hvor vi bor og hvor vi benytter assistanse. De folkevalgte i kommunen skal til forskjell sikre tjenester innad i kommunen for alle innbyggerne. BPA må følge innbyggeren der innbyggeren er og er slik lite egnet for prioriteringer i årlige kommunebudsjetter.
BPA er en av flere ordninger der kommunene blir utsatt for styringspress uten at det følger med middel. Det gjør det umulig for lokale folkevalgte å innfri. Sant eller usant? Delvis usant. For at selvbestemmelsesretten og retten alle har til likestilling skal henge sammen med det som blir innvilget, bør BPA flyttes til staten. Men frem til da må kommunene forvalte retten til BPA på same måte som andre rettigheter innbyggerne har, slik som retten til utdanning, velferd og helse. Vår analyse viser at kommunene i dag er for tilbakeholdne med å gi BPA til innbyggerne som har rett på det.

Manglende tilgang på arbeidskraft

Trodde du at assistentyrket er et helse- og omsorgsyrke og at du må være helsefagarbeider eller sykepleier for å vere assistent? Det stemmer ikke.

Det handler om å ta ansvar for hverdagen på same måte som alle andre:

BPA er et serviceyrke der den som trenger assistanse, eller en nærståande, er arbeidsleder for assistentene. Assistentene jobber ikke med omsorg, men utfører praktiske oppgaver som den som trenger assistanse ville gjort selv.

Slik henger det sammen:

Kostnader
Påstand Fakta
Kommune-Norge mangler arbeidskraft innenfor helse og omsorg, og dersom BPA-ordningene vokser i antall og omfang vil dette problemet øke. Sant eller usant? Usant. BPA-ordningene konkurrerer ikke om helsefaglig kompetanse. Man trenger ikke fagkompetanse for å jobbe som assistent. Derfor vil det å utvide BPA-ordningen frigjøre ressurser, ikke kreve ressurser vi ikke har. Vår analyse viser også at kommunene binder opp helseressurser når de gir tradisjonelle helse- og omsorgstjenester i stedet for BPA. Når flere får styre livet med kompetansen vi selv vurderer at vi trenger for å komme gjennom dagen, kan dyrebare helsefagutdannede ta arbeid innenfor helse og omsorg i stedet.